En skulle tro at det var fort gjort å skrive noe ruskete og halvferdig. Et såkalt Shitty First Draft. Bare skrive i vei uten å bry seg om at ting ikke henger på greip eller ikke er godt formulert. Skrive ut alle ideene og tankene som kanskje har hatt flere år på poppe opp i ditt indre eller i diverse notater. Ikke tenke på at andre skal lese det du skriver. Og i alle fall ikke lese det selv. Ennå.
Men neida. For noen av oss er dette åpenbart noe av det mest krevende en kan finne på å gjøre. Noen blant oss – dessverre deriblant meg – sliter voldsomt med å løsrive seg fra detaljer. Klarer ikke å unngå å rette opp i noe språklig skurr, selv om de som har greie på det, innstendig insisterer på at det er bortimot det verste du kan gjøre når en bok skal bli til. Det er galskap, og verken av det konstruktive eller kreative slaget.
I flere år nå har jeg kjent til dette rådet. Jeg har sett poenget, og har også hatt intensjoner om å følge rådet – men hittil har det både gått feil og altfor lang tid. Underveis har jeg også mistet tekst – ikke bare fordi jeg har redigert den mindre og hardere, men også fordi jeg i min iver etter å lese det jeg selv har skrevet, kanskje i senga rett før jeg skal sove, begynner å redigere i teksten på mobilen, og vipps har jeg slettet tekst som ikke lar seg gjenopprette. Det skjedde senest her om dagen.
Slike opplevelser (de svir litt) burde man strengt tatt bli klokere av, men jeg er usikker på om det er tilfellet i dette tilfellet. Jeg har tross alt opplevd dette minst to ganger det siste året. En skulle tro at man da tar innover seg at redigeringen bør vente, og heller skriver seg igjennom alt stoffet. Det er det man burde. Kjapt og gæli. Men livet består jo av så mange «burder». Man klarer ikke å følge opp alle. Egentlig er det vel heller ikke ikke bra å være så altfor flink pike hele tiden? Og antagelig blir teksten mye bedre når du må skrive den enda en gang, helt på nytt …?
Her om dagen slo det meg at det jeg tenker på som et ruskete førsteutkast, kanskje egentlig er et gjennomredigert førsteutkast. At det er noe riv ruskende galt med min oppfatning av dette ruskete greiene. Jeg må sende perfeksjonisten i meg på ferie og se om jeg kan finne mitt eget ruske-gir. Det er på tide å speede mot målet og få alt av scener, tanker og refleksjoner ned på papiret. Deretter kan ruskemanuset hvile noen dager før redigeringen starter.
