Helt fra jeg lærte å skrive tenkte jeg at jeg ville bli forfatter. Jeg vet ikke hvorfor, for jeg kjente ingen forfattere og det å leve av å skrive er langt fra det folkene før meg har gjort. Det føltes bare riktig hver gang pennen traff papiret. Som om hjernen åpnet seg og slapp til glimt av forståelse og små overraskelser.
Samtidig vokste ærefrykten seg gradvis sterkere enn skrivemotet. Det vil si, jeg skrev masse. Dagbøker. Brev. På et tidspunkt var det blogginnlegg. Etter hvert ble det frilansartikler. I 2019 gav jeg ut min første sakprosabok, og i fjor kom den andre. Den første ble til etter at en spennende historie en dag banket på døren min på jobb. Den andre fulgte i kjølvannet av den. Begge var basert på arkivmateriale og samtaler med folk som har levd historien. Ærefrykten gjaldt en annen type skriving. Det jeg egentlig drømte om å skrive. Romaner. Fiksjon. Skjønnlitteratur. (Skumle ord.) For hvem er jeg til å gå rundt og drømme om slikt? Jeg har ikke engang noe å skrive om.
I 2021, etter at den første boken var ute og da pandemien slo til, tok jeg likevel tak i en spire av en idé. Bare for moro skyld. Midt i koronaen begynte jeg å omgi meg med en haug ukjente folk. Langt innenfor meteren, men heldigvis gjaldt ikke kohortreglene oppdiktede personer. Det var forfriskende å slippe å forholde seg til den egentlige virkeligheten. En stund glemte jeg også hele ærefrykten. Det var bare gøy.
Men etter et års tid med det som føltes som en lek for å bli bedre kjent med karakterene og deres verden, dukket andre ting opp i livet, slik det gjerne gjør, og vips hadde det gått enda noen år uten romanskriving. Kanskje like greit, hvisket ærefrykten etterhvert. Hele greia er sikkert uansett altfor banal. Hva er poenget med å prøve?
Poenget er nettopp det. Å prøve. Hvordan kan man ellers vite? Nå er det derfor tid for å slåss mot ærefrykten. Jeg tror jeg er klar, og jeg tror det blir gøy. Det er i alle fall intensjonen. Gøy er målet, både for meg og (mulige) lesere.
