Jeg har aldri før eid en kopibok.* Ikke mange privatpersoner har vel det. Notatbøker derimot har jeg haugevis av. Jeg vil gå så langt som til å si at jeg elsker dem. Nå skal det sies at jeg nok elsker opptil flere mennesker høyere. Men noen liker jeg så godt at jeg ikke bruker dem. Altså notatbøkene. De er for fine. Jeg forsøker ellers jevnt over å ikke bruke folk heller, verken de fine jeg er glad i eller andre, men det var kanskje en avsporing.

Hvorfor hoper da de fineste notatbøkene seg opp i skapet, som regel like blanke som de var da de ankom den glade eier? Jeg har jo ikke noe problem med å fylle ut en lang rekke notatbøker av den helt ordinære typen. Den med trauste linjer.

Noe sier meg at jeg har en temmelig høy list – som en default fra naturens side – for hva som er bra nok. Antagelig i kombinasjon med et aktivert perfeksjonist-gen. Jeg vil ikke bruke bøkene før jeg vet at det jeg skriver i dem er bra nok. Verdt sin plass på de innbydende, men akk så skremmende blanke sidene.

Jeg får frysninger om noe er for messy, som man snart sier på norsk. Antagelig er det også derfor jeg raskt la min elsk på korrekturlakk da den dukket opp i mitt liv – noe jeg ble mobbet for på ungdomsskolen. Ikke at det satte nevneverdige spor, bortsett fra at korrekturlatteren åpenbart ikke er glemt. Men til å være en beskjeden og usikker tenåring med regulering og altfor stort hår, bar jeg akkurat den lasten med den største selvsikkerhet. Tror jeg. Det sier litt.

Det sier meg for eksempel, i etterpåklokskapens lys, nå som jeg er på god vei inn i den motsatte puberteten, at korrekturlakken var et frampek på at jeg til slutt skulle bli både redaktør og en skriver med hang til redigering.

Dette siste har bidratt til at jeg enkelte ganger har skrevet manuset mitt mindre og mindre. Derfor har romanmanuset mitt heller aldri blitt til et ferdig førsteutkast. Du vet det sikkert allerede. At slik prematur korrigering blir det sjelden bedre resultat av. Det hele blir snarere til en tørr klump med korrekturlakk. En hard leirklump som ikke kan bli til stort annet enn nettopp det, som Ida Jackson cirka sier. Og det er jo litt dumt, når det du egentlig vil skape er en deilig stor leirmasse du kan forme og flikke på til den fremstår som det du ikke engang selv visste at du skulle ende opp med.

Perfeksjonisme i en minibeholder med kost. Det er det korrekturlakken var. Senere skulle den oppstå i nye tidsriktige formater. Som en gjennomsiktig dings fylt av rull med hvit malingsstripe som gled smatrende over papiret og fjernet alt visuell støy. Feilskrivingene.

Redsel for ikke å lykkes i å fange de setningene du ønsker. Det er antagelig den formen for perfeksjonisme som ligger i de vakre, ubrukte notatbøkene mine.

Derfor tester jeg dette. Å skrive – ukritisk og impulsivt – rett inn i kopiboka. Riktignok med rettetast tilgjengelig, men målet er å skrive uredigert. Jeg håper at det kan inspirere meg (og kanskje andre) til for eksempel å fullføre det ruskete førsteutkastet på si.

La skrivingen fortsette!

* Hvis du lurer; en kopibok er en samling av kopier av utgående brev, notater og andre dokumenter fra en virksomhet eller person.