Torsdag 15. desember 2016 ringte en mann på døren på arbeidsplassen min: Vestfoldarkivet i Sandefjord. Han var velkledt og utrustet med et gult handlenett med et rødt rokokkomønster og røde stoffhåndtak fra en matvarekjede i Wien. Han spurte forsiktig om jeg trodde at Vestfoldarkivet kunne være interessert i å overta hans samling av egenproduserte oppskrifter. Jeg kjente ham straks igjen. Edgar Ludl. Jeg visste at Edgar Ludl betød «fine dining». Selv om min kjennskap til både maten og mannen stoppet der, visste jeg at vi ville være interessert i arkivet hans. Halvannen måned senere hadde han grovordnet alt materialet fra boden hjemme og kom tilbake med 19 arkivbokser med oppskrifter og andre papirer fra sitt kulinariske liv og virke. I mellomtiden hadde jeg blitt nysgjerrig på hans historie.

Google fortalte meg at han har blitt kalt «gourmetkunstens far i Norge». Samtidig var informasjonen om ham på nettet lite utfyllende. Wikipedia-artikkelen var mangelfull sammenlignet med en merittliste han hadde lagt ved arkivet og ting jeg hadde fått høre. Store norske leksikon nevnte ham ikke engang. Samtidig hadde hans egen gjennomgang av papirene virvlet opp minner i ham. Kanskje livet hans likevel var verdt en bok? Kunne jeg tenke meg å skrive en bok om ham? Det kunne jeg.

Hvordan hadde det seg at en gutt fra en østerriksk fjellbygd endte opp med å bli kalt gourmetkunstens far i Norge og attpåtil bli kjent som en forkjemper for sjømat? Hvilken ballast hadde han da han kom hit? Og på hvilken måte har norsk mat endret seg i årene etter dette – og hva var hans rolle i endringene?

Som en kulinarisk og smakfull takk for at Vestfoldarkivet tok imot arkivet hans, disket Ludl opp med ni retter til ni damer på kjøkkenet der jeg jobber. Første post på programmet sto ikke egentlig på menyen, og etterpå kunne ingen av oss riktig huske hva han hadde kalt det. Det hørtes ut som «amiscøl». Ordet lot seg ikke google. Vi antok at det var satt sammen av amis, som i venner på fransk, og noe annet på slutten, for Edgar hadde sagt at det var en oppmerksomhet man serverer sine venner, gjestene, før måltidet. Edgars versjon av aperitiff forble et mysterium i nærmere halvannet år – inntil en tysk Wikipedia-side en vakker dag oppklarte det hele. Mysteriet var løst. Svaret var amuse-gueule, som uttales amyz ˈgœl, kommer av de franske ordene amuse (moro) og gueule(munn): En appetittvekkende munnfull som skal forlyste ganen og glede gjesten.

Gesegnete Mahlzeit. Bon Apétit. Velbekomme.