Regler/ dogmer:
- Noen bor på en øy
- … og tilbringer julen på denne øya
- Denne noen må lage sine egne gaver
- Oppdager noe!
- Tilværelsen forandres helt og holdent av dette (altså oppdagelsen)
Rekvisitter som må med:
- Osteklokke
- Stilton og/eller portvin
- Julesylte
- Glitter
- Hjerte(r)
- Røyk
- Transkribering
[Mitt bidrag i juleheftet til skrivegruppen Mezcla06 i 2018. Temaet denne gangen var JULEØYA. Teksten ble skrevet mens jeg jobbet med boken om Edgar Ludl, så inspirasjonen ble hentet fra denne prosessen.]
Dette foregår på en øde øy. Det at jeg sitter her og transkriberer kilder fra en fordums tid. Øya er liten. På størrelse med et nokså lite, men temmelig solid gammelt skrivebord i eik. Her er det ikke mye annet å finne på enn å transkribere, tenke og skrive. Egentlig. Det er også derfor jeg sitter her. På en øy uten noe som helst av forstyrrelser. Dypt konsentrert. Jeg skal sitte her til jeg er ferdig. I denne osteklokken av en tilværelse. Det er min julegave til meg selv; begrensede muligheter for prokrastinering.
Men. Til mitt forsvar. Det er umulig ikke å la seg avlede av bølgene som slår opp stranden. De hinter så forlokkende om sjøen rundt. Om verden der ute. Analog og digital. Utenfor den imaginære osteklokken. Jeg er temmelig sikker på at noen av bølgene forsøker å gripe tak i foten min. Dra meg til seg. Vise meg verden. Men jeg står imot. Det vil si sitter. Jeg blir sittende. Skriver. Ja, det gjør jeg. Jeg skriver om kokekunst og kokker, gastronomi og gamledager. Det var planen. Den øde øya var en genial julegave, sånn sett. Ingen forstyrrelser. Helt alene. Tid i massevis. Full konsentrasjon. Jeg merker ikke engang at det lukter … ja, hva slags røyklukt er det? Er det grill? Eller bål? Eller er det den flamberte lammefileten jeg nettopp transkriberte frem fra bunken med avisutklipp? Fra den ene av de to varmrettene som gav det norske laget en overraskende seier i en internasjonal kokkekonkurranse i 1978. I København. Det kan jo være at jeg er så konsentrert at jeg fremkaller lukter fra tastaturet her jeg sitter. Ikke verst. Da kan jeg kanskje ta meg en pause? Strekke litt på bena. Ikke at det er det helt store området å strekke bena på. Øya er ikke større enn den må være for å romme et skrivebord. Og en kommende debutant.
Det kan hende jeg må ta et bad for å få strukket på bena. Det er uansett varmt her. Koker det ikke litt i hodet? Kanskje jeg møter på breiflabben fra den andre varmretten som vakte oppsikt i den gastronomiske konkurransen i København. Etterkommeren til den som ble servert med krepssaus, reker, safranris og bladsalat, og som smeltet både jury og publikum i København i 1978. Seieren var et gjennombrudd for den norske kokekunsten. København, ja. Dit vil jeg reise. Mon tro om jeg havner der hvis jeg lager en flåte av dette skrivebordet og kaster loss? Jul i Tivoli. Det hadde sgu vært noe! Fylt av glitter, folk og forstyrrelser. Kontrasten kan neppe bli større. Her er intet å la seg avspore av.
Forstyrrelser, ja. Det var nok det jeg skulle ha ønsket meg til jul. Hvis jeg hadde vært litt lur, hadde jeg handlet litt annerledes. Jeg skulle heller ha laget og gitt meg selv en inngangsdør inn til den transkriberte verden. For ingenting er da umulig? Da kunne jeg ha vært med på en av de første gastronomiske festivalene i Norge – på Park Hotel i Sandefjord – og listet meg rundt og lyttet og observert både utenlandske stjernekokker, de norske kollegene og ikke minst publikummet. Da ville jeg kanskje ha sett om de fikk vann i munnen, gjestene, om de sukket ivrig hengivent eller ble sjokkert av det de så og smakte. Kanskje kunne jeg også ha hørt hva de norske kollegene sa om det hele etterpå. Kanskje de var starstruck. Eller sjalu. Eller nyfrelst og klare for å fôre Norge med mer enn mat. Eller mate Norge med mer enn fôr. Med utsøkt mat. Og vin. Hva skulle jeg ikke gitt for en skvett og en smak nå. Temmelig urutinert av meg å sette meg til på en øde øy uten. I juletiden og alt.
. En blir sulten av å lese om mat. De samme gjelder å skrive om mat. Kanskje jeg skal forsøke å skaffe meg noe? Fiske litt? Er jeg heldig får jeg en piggvar, og da kan jeg lettere leve meg inn i hvordan den grønne piggvaren egentlig smakte. Den som vakte sånn oppstandelse at selv rutinerte kokker skyndte seg hjem for å kopiere ideen på eget kjøkken. I 1976. Ikke at jeg har med meg verken urter, hvitløk eller to sorter sennep.
Det er mye denne skriveøya mangler når jeg tenker meg om. Den er for eksempel blottet for avsporinger. Og det var også planen. Det er utelukkende derfor jeg sitter her. Konsentrert, om enn litt ustøtt sittende på to hageputer oppå stolen. For å komme høyt nok opp. Mon tro om jeg har skuldrene like tett opp mot ørene som det føles. Det må se litt rart ut. Forbipasserende, for eksempel på vei til andre øde øyer nå i julestria, kan tro det er en sjelden variant av skalldyr som sitter her ved skrivebordet. Med to armer som stikker ut fra rett under ørene og klaprer løs på tastaturet. Ha ha. Det synet skulle jeg ha sett! Jeg prøver å se meg selv utenfra. Svever opp i fugleperspektiv og ser ned på tilværelsen i osteklokken.
Et lite tips. Ikke prøv det hjemme! Og heller ikke borte. Spesielt ikke på en øde pult langt vekk fra folk og fe. Langt fra julesylte og portvin. Fra dusj og hårbørste. Fra julepynt og indre ro. Og unngå det for all del om du i utgangspunktet var bittelitt skeptisk til hele denne øde jul-ideen. Hallo, liksom, hadde du kanskje sagt nøkternt til deg selv på forhånd, hvor sannsynlig er det egentlig at du vil klare å gjennomføre dette? Du av alle! Din tulling. Har du tenkt slik, bør du nok la fugleblikket være. For du vil kanskje ikke like det du ser.
Det første jeg ser – og ikke liker – er at glasset i osteklokken er fryktelig skittent. Det må vaskes. Imaginær osteklokke eller ei; det må skje nå.
Og ikke minst bør du droppe det om du først har belaget deg på en øde og effektiv jul alene, og egentlig er litt på gli, om du for eksempel har fått skrevet opptil flere avsnitt siden du kom, og var i gang med en ny setning før alt dette svevende preiket dukket opp. Faren er nemlig at du, når du først er der oppe i høyden og ser ned, kan komme til å legge merke til alt det andre. Det utenfor øya og osteklokken. Fristelsene. Fjerne farvann og frodige fjorder. Forlokkende fergeturer. Fyrtårn som setter fantasien i sving. Alt det så nemlig jeg. Jeg så også at der nede, inneklemt i osteklokken, satt jeg. Lettere uflidd. Omringet av lett flagrende papirer. Innbitt og smått grinete foran en pc. Helt alene. Og det rett før julen skulle ringes inn der bølgene ellers måtte slå inn mot land. Ser du slikt, kan fatale ting skje. Jeg bare nevner det. Hjertet ditt kan hoppe over noen slag, kanskje fire, muligens fem, i det du ser – innser – sannheten. Handlingen foregår ikke på en øde øy.
Det er du som har blitt en. En ganske øde en.