Tre julelys var blitt tent i kirken denne søndagen. Det vil si, her nede – så langt sør på kloden det er mulig å komme – var det ingen kirke, men det var et forsamlingslokale som fungerte som kirke. Det var bra nok for de svina, tenkte Magistraten om hvalfangerne og byggearbeiderne på Deception Island. Sønnafor folkeskikken og vel så det.
Foruten tenningen av adventslysene, var det egentlig ikke mye som minnet om jul her nede. Med mindre man ser alt det iøynefallende blodet som julepynt. Det gjorde Magistraten da han kort tid før hadde kommet ned fra London. Han så rød flytende fløyel spredt utover det hvite landskapet. Selv lukten gav assosiasjoner til jul, skrev han hjem til sin kjære mor i London. Hele landstasjonen luktet liflig av smult og spekk, slakt og svineknoker. De måtte virkelig elske jul her nede, tenkte han, og ble et øyeblikk beroliget. Kanskje det likevel ikke ville bli så ille å feire sin første jul i løpet av sine 38 leveår uten moren ved sin side.
Et par år før hadde en velbeslått direktør i Tønsberg fått et hyggelig brev fra Falklandsøyene på sitt skrivebord. Der sto det at han hadde fått lisens til å drepe. Altså hval. I det samme brevet gav britiske myndigheter ham tillatelse til å etablere en landstasjon i de kjølige farvannene i Antarktis, nærmere bestemt på Deception Island. Og skulle du lure på hva en landstasjon er, kan jeg fortelle at det er en stasjon der fangsten mottas, flenses og forvandles til enda flere penger i kassa. Med nokså liten skrift og helt nederst i brevet sto det at kriteriet for å få lov til alt dette var at den britiske magistraten skulle være der i jaktsesongen. Han skulle holde et øye med det hele.
Magistraten likte å holde øye med ting. Det var det magistrater skulle gjøre og det var han også meget god til om han skulle si det selv. For å huske akkurat hvilke ting det var han skulle holde øye med, hadde han skrevet en lapp som lå sammen med lommetørkleet i tweedjakken: «Ivareta de britiske interessene, følge opp vilkårene for hvalfangstlisensene og beskytte det lokale dyrelivet.» Skulle være enkelt nok, hadde han tenkt da han fikk oppdraget, selv om han ikke akkurat husket formuleringene. Men denne søndagen holdt han tilsynelatende ikke øye med stort. Han hadde nemlig lagt nærsyntbrillene sine ved siden av det halvtomme pjolterglasset i bestyrerens stue og lukket øynene. Siden bestyrerens bolig var det mest siviliserte stedet på øya, innredet som det var med en anstendig spisestue med lysekrone, malerier på veggene og en god sittegruppe, hadde han raskt konkludert at det var her han hørte til. Han var jo utsendt, og sikkert også egenhendig utvalgt hadde han tenkt, av majesteten. Av Georg V himself. Han var med andre ord Magistrat med stor M. Akkurat dette hadde skapt litt trøbbel, for ingen her nede lot til å forstå hvor viktig det var å legge et ekstra trykk på M’en. Magistraten hadde tenkt på det som et eventyr endelig å kunne reise ut i Imperiet – selv om det innebar jul uten moren. Han hadde også hørt at det var sommertid når det var vinter hjemme, og hadde således sett frem til noen fine dager i solen – noe garderoben og hans rennende nese bar preg av.
Magistraten fulgte interessert med på det som skjedde under øyelokkene der han satt. Det som rørte seg i hans hode var alltid viktig. Om han måtte si det selv. Og det måtte han irriterende ofte, for det var sannelig ikke mange som hadde vett på å si det til ham. Til gjengjeld hadde han heldigvis hørt det tilstrekkelig ofte av sin kjære mor til å forstå at det var så sant som det var sagt. Derfor fnøs han bare av dem som våget å komme med irriterende og totalt feilslåtte beskyldninger om at det var takket være hans gode fars stilling som magistrat for den britiske kronen at han hadde fått oppdraget. Bollocks. Den dormende Magistraten kremtet overraskende høyt og flyttet litt på den tunge kroppen i den knirkende kurvstolen. Noe fikk ham til å minnes kvelden før der under øyelokkene, og et smil bredte seg over det hengende hodet. Han hadde gått glipp av gudstjenesten og visste derfor ikke at Magistraten hadde vært det store samtaleemnet i «menigheten» denne dagen. Det hadde også ført til smil. Og latter.
Kvelden før hadde han passet på forberedelsene da de som var finere enn resten her nede skulle innta et bedre måltid under lysekrona. Selvsagt med ham selv i spissen. Ikke engang de møkkete arbeiderne kunne si seg uenige i at klasseskillet var betydelig. Men tilbake til kvelden før. Da var det blant annet menyen han hadde holdt øye med, og Thank God for det, for slik hadde han fått avverget at kokken hadde servert dem det samme som svina skulle spise. Det skulle ha tatt seg ut! Det han ikke visste der han satt og slumret i godstolen dagen etter, var at kokken slettes ikke hadde endret på noe som helst. Han hadde bare lagt maten som skulle inn under lysekronen på et penere fat – dandert som en lekker krans. Og både Magistraten, legen, bestyreren og hans kone lot seg lure. Det vil si, de andre var fornøyd med det de fikk fordi det smakte godt, mens Magistraten bare var fornøyd fordi han trodde han fikk noe annet enn det han fikk.
Magistraten lot ubevisst en stripe sikkel renne ned fra munnviken der han holdt øye med livet bak øyelokkene. Det han så var bruddstykker av kveldens videre forløp. Han så den ene drinken tømmes etter den andre. Og at det banket på døren til bestyrerens bolig. Utenfor sto det sannelig et englekor. Englene var hvitkledte og med langt hår nedover ryggen. Blondt og tykt som hamp, tenkte Magistraten og ble rent salig av synet. Han hadde ikke trodd han ville se noe så yndig sønnafor folkeskikken. Enda mer salig ble han da han så at en av dem var utstyrt med trekkspill, to hadde munnspill, og sannelig min hatt var det ikke også en med fiolin. En av englene holdt dessuten en elfenbensfigur formet som en pingvin foran seg. Fint skulle det være! Figuren var selvsagt laget av hvaltann, men Magistraten foretrakk å tro at det var elfenben, for det var mer eksklusivt. Resten av englene sto med foldede hender og brede smil. Så yndige, tenkte Magistraten, og slapp dem inn. Underholdningen her nede var ellers ikke mye å skrive hjem om, og nå så Magisteren sitt snitt til å få servert en høyst sivilisert nocturne. Det ville hjelpe på hjemlengselen han hadde kjent et stikk av da desserten viste seg å være både kald og kjemisk fri for frukt og rosiner. Det hadde riktignok også hjulpet ganske bra på å helle i seg noen av de skarpe drinkene bestyreren bød på. Hjemébrent hadde han kalt det. Magistraten lot seg overtale til å smake. Og vel så det.
Englekoret lot seg ikke overtale like lett, for de kjente pussig nok ikke til nocturne. Så merkelig usivilisert av dem, tenkte han bak øyelokkene. Koret foreslo heller å ta noen viser de kjente. De sa det kunne mange fine hvalfangstviser og det måtte jo passe bra på en landstasjon, men det ville ikke Magistraten ha noe av. Men det hele ordnet seg selvsagt. Det er utrolig hva man kan overtale selv engler til å gjøre mot en klingende mynt. På pedagogisk og grundig vis (om han skulle si det selv) fortalte han at nocturne kom av det franske ordet for «nattlig» og at det var en musikalsk komposisjon inspirert av eller skrevet for å skildre en natt. Det var i alle fall det han hadde ment å si. Når sant skal sies, var det ikke helt det han sa. Det han klarte å si var at det jo var blitt natt, selv om det ikke var mørkt, så da passet dette fint. Siden englekoret fortsatt ikke kunne noen av hans ønskede wienerklassiske stykker, lot han dem spille melodier de selv kunne. Til gjengjeld måtte de love å gå rundt i huset mens de spilte. Det var slik det hadde foregått i hans barndomshjem. Og storsinnet som han var, hadde han også sagt ja da de spurte om de kunne synge ved siden av. På norsk. Så lenge de valgte de fromme julesalmene, var det helt i orden for ham. Han ble til og med ganske oppstemt av tanken. Høystemt syngende opptog lovet bra.
Mens koret varmet opp på tollbetjentens soverom fortalte Magistraten underholdende historier fra sin egen oppvekst, lo når det var på sin plass (og det var det ofte, mente han selv) og skålte for mangt et vakkert minne. Og for sin mor i London. Hun ville ha likt koret de snart skulle få høre fremføre sin englemusikk.
Så kom koret gjennom døren fra soverommet, ledet an av engelen med elfenbensfiguren i hendene. De gikk syngende inn til det finere selskapet i spisestuen, sang seg forbi lysekronen, ut døren til kjøkkenet, inn døren til soverommet, og så tilbake til spisestuen. Alt mens de spilte en nocturne ingen magistrat før ham hadde hørt. Det var like sikkert som det var rørende. Han ble våt i øyekroken. Dette var som å være tilbake i sivilisasjonens høyborg. Hadde de bare sunget på engelsk. Han ante jo ikke hva de sang. Men de sang med innlevelse, så det fikk gå. Det hele hørtes uansett meget høytidelig ut.
Til slutt hadde en av de blonde englene trukket ham med opp til koret. Han syntes et øyeblikk han så en tatovert arm under englekjolen, men det var nok bare alkoholen som spilte ham et puss. Han stilte seg fornøyd opp foran koret som nå hadde stoppet opp i spisestuen. Sammen tok de en siste sang før koret gikk ut i den lyse natta. Det hele var svært vakkert. Og enda vakrere ble det med hans eget bidrag. Han kunne riktignok ikke teksten, men han nynnet med og dirigerte de andre med sikker hånd – slik magistrater skal. Han følte seg som en stjerne.
Selv dagen etter, sittende i kurvstolen med lukkede øyne, piplet det frem en liten lykketåre. Han hadde aldri trodd at han skulle være vitne til en så følelsesladet forestilling her nede sønnafor folkeskikken. Med ett løftet Magistraten øyelokkene. Han rettet seg opp i stolen, så seg litt forvirret om, tørket vekk tåren og dråpen under nesen, og nynnet ømt på en strofe han riktignok ikke forsto noe av, men som han hadde skjønt var noe riktig vakkert. Det han nynnet var riktignok bare mumling, men det er likevel ingen tvil om at strofen var fra den siste av de mange hvalfangstvisene han hadde tatt for å være julesalmer kvelden før: «Han Jens han fikk ei gul ei, gett, og jeg jeg fikk ei svart. Og drinkane gikk ned i ei frøktelig fart…»
Det hele lød så vakkert at han der og da bestemte seg for å lære hele salmen og fremføre den på klingende norsk når direktøren fra Tønsberg en uke senere skulle komme på besøk sammen med sin kone og en delegasjon skikkelige folk. Magistraten smilte. Han likte å imponere med sin dannelse og kunnskap. Han kunne nesten ikke vente!
[Mitt bidrag i juleheftet til skrivegruppen Mezcla06 i 2017. Temaet denne gangen var JULEKOMEDIE. Teksten er inspirert av mitt kjennskap til Vestfoldmuseenes mange hvalfangstarkiver, som for øvrig er del av Norges dokumentarv – og den mindre sympatiske tekststrofen på slutten er hentet fra en faktisk hvalfangervise. ]
Regler/ dogmer:
- Lykkelig slutt
- Lattervekkende/ morsomt. Noen må le
- Inn og ut av dør
- Syngende opptog/ talekor
- Misforståelse involvert
- Alkohol må være med
- Enfoldig hovedperson
- Jul må være sentralt –behøver ikke være idyllisk
Ord som må med:
- Pingvin
- Lysekrone
- Krans
- Stjerne
- Nærsynt
- Nocturne
- Elfenbensfigur