Enten Sandefjord vil eller ikke står 2011 i Dag Solstads navn i Sandefjord. Det store spørsmålet på biblioteket denne mars-kvelden er hjembyens betydning for Solstads forfatterskap. Det, og hva som egentlig skjedde på den klassefesten i 2000.

Klokken sju, en halvtime før nummer to i rekken av «Månedens Solstad» starter, har bare arrangør, foredragsholder, lokalavisa og en fem-seks mennesker til kommet. Spenningen ligger i lufta. Hvor mange lar seg lokke av innsalget «Trond Haugen innleder om Sandefjords-romanen 16-07-41»?

Spesielt invitert

Atten invitasjoner er sendt ut til Solstads kullkamerater fra Sandefjord høyere skole. De er spesielt invitert. Hvorfor? Fordi de alle var med på eller invitert til jubileumsfesten 40 år etter gymnaset, festen som også beskrives i romanen.

Romanens Dag Solstad hadde gledet seg til å være med på jubileumsmiddagen, men hadde ikke fått med seg hvor festen skulle være. Invitasjonen lå gjenglemt i Berlin. Tilfeldigvis oppdager han at selskapet han har vært på jakt etter hele kvelden holder et voldsomt nachspiel i den leilighet han selv vokste opp i. Det drikkes, danses og diskuteres – og alle nevnes med navn og karakteristikker. I ren Knausgård-stil.

Det er nå elleve år siden dette jubileet, ni år siden romanen kom ut og ni år siden romanens beskrivelser av festen ble kommentert i lokalavisa første gang. Likevel skal Solstads litterære versjon av festen diskuteres denne kvelden. Det skriver i alle fall Sandefjords Blad i forhåndsomtalen av kvelden, under overskriften «Tilbake til skoletiden». Noen mener nemlig at det bør markeres at Dag Solstad, født i Sandefjord 16. juli 1941, fyller 70 år dette året.

Prosjekt Solstad

Solstad-prosjektet, kveldens arrangør, har kjempet hardt for markeringen av Solstad og hans forfatterskap. Med prosjektleder Sigurd Ohrem i spissen, har prosjektet tatt til orde for at Sandefjord burde skifte fokus fra sjøfart til Solstad. Uten hell. Bystyret har bevilget mindre penger enn ønsket var, kanskje fordi Solstads politiske bakgrunn ikke riktig samstemmer med flertallet i bystyret. Prosjektet har følt seg kneblet av ordføreren og sagt at kampen om Solstad-markeringen er en kamp om ytringsfrihet. Men nå er jubileet offisielt i gang og første Månedens Solstad endte med triumf. Sandefjords Blad rapporterte at Solstad var dobbelt så pop som Nesbø!

Seksten minutter over sju bæres nye stoler inn. Setene fylles opp etter hvert som skikkelsene i køen har fått betalt sine 50 kroner – eventuelt har vist invitasjonen som beviser at her kommer en ekte klassekamerat, som selvsagt slipper å betale.

Sigurd Ohrem ønsker velkommen og ber alle som er spesielt inviterte kullkamerater rekke opp en hånd. Ti armer holdes opp, alle – pussig nok – på venstre side for ham. Så bra! sier han, og vi andre i salen klapper.

Fra Sandefjord

«Jeg regnet med at det var en forventning om et visst lokalpatriotisk innslag her i kveld», innleder Trond Haugen. Han er førsteamanuensis ved Nasjonalbiblioteket, litteraturkritiker og Solstad-ekspert. På kveldens første lysark står det: En forfatter fra Sandefjord – eller hjembyens rolle i Dag Solstads forfatterskap. «Ja, jeg innrømmer at jeg er opptatt av å bli godt likt», sier han inn i myggen, litt lavere, og høster humring i salen.

Haugen begynner med å se nærmere på en barndomsscene der 11-årige Dag Solstad møter sin far på jernbanestasjonen. Han bryter opp teksten og viser Solstadske særtrekk: Bruk av gjentakelser og en «nesten jazzaktig glidning mellom verbtider», som gjør at «vi befinner oss på minst to steder og til to tider samtidig».

«Det er historisk usikkerhet knyttet til de hendelsene Solstad beskriver fra barndommen», sier Trond Haugen, «selv om det nok har et feste i noe som er sant.»

Hvite fallskjermer

«Fallskjermene var fantastiske!» utbryter en mann som viser seg å være Gunnar Nerhus, barndomskamerat av Dag. «Jeg var med på å kaste dem.» Han refererer til scenen med lekefallskjermene som Dag Solstads far hadde funnet opp og tatt patent på, men som dessverre viste seg å ha en fatal feil; de kunne bare brukes en gang. Et kort øyeblikk av lykke.

Solstad-entusiast Sigurd Ohrem spretter opp fra setet på første rad. «Jeg har lurt på hvordan disse fallskjermene så ut!?» Det kan Gunnar fortelle. «Det var et rør med hvit silke inni, og på silken var det festet et lodd.» «Men hvorfor kunne de bare brukes en gang?» «En fikk ikke stappet dem inn igjen!» Andre stemmer forteller at de også husker alle disse hvite fallskjermene som lå strødd i bakgården og rundt omkring.

Så har vi i alle fall fått bekreftet at en scene i boken er sann.

Sånn det var?

«Det er vel fortsatt noen som tror at litteraturen handler om virkeligheten.» Sigurd Ohrem tripper lett og ser utover salen. Brillene sveiper over stolsetene på venstre side. «Noe flere her sikkert er opptatt av, er spørsmålet om eventuell litterær forvrengning i forhold til klassefesten. Det er helt umulig å si hvem som er oppdiktet, men det vet dere ti som er her i kveld», sier han og presenterer kveldens oppleser, Simone Thiis.

Hun blar opp på side 172 i 16-07-41 og leser med perfekt høytlesningstemme: Jeg hadde kommet til Sandefjord for å delta på en jubileumsmiddag (…) Hun leser om forfatterens nattevandring i Sandefjord sentrum og om hans overraskende oppdagelse; at festen holder til i hans gamle leilighet i Jernbanealleen. Hun leser om alt det han ser gjennom vinduene. Gunnar Nerhus’ silhuett var også tydelig, jommen hadde han lagt seg ut! Jeg så dem alle sammen, den lille Trygve Storm Larsen, som røkte en stor sigar (…) Navn nevnes i fleng; Tæti (Besk), Arne (Bob) Henriksen, Kirsten Wang, Anne Ludl, den pene Berit Rosen, ved siden av sin ikke fullt så pene mann, Tore Skjelbred, Hans Gunnar Låhne (Runar), Per Arne Rønning, Ivar Spilde, Fred Fredriksen. Salen har livnet til.

G.N. inviterte til dans, med et lett bukk bød han først opp Bjørg Andresen, og så Liv Jensen, og begge slo til, men ikke den alvorlige Sidsel Omang, som avslo og sluttet seg til den diskusjonsgruppe som Tor Agnar Karlsen hadde startet i salongen, og som ble totalt dominert, nå som alltid, av Roald Nomme. I salongen gikk Rannveig Aafoss omkring og tok seg ut, det kunne jeg tydelig se, og ære være henne for det.

Humrende skuldre. Diskret dulting.

Sigurd Ohrem spretter opp igjen når de siste sidene er lest. «Er noen personer i disse skildringene fiktive?» Han spør ekspertene i salen. «Ingen!» er svaret.  «Ja, da må jeg være feilinformert», sier han og tilføyer at det er interessant. Få har antagelig brukt mer tid på å nøste opp i dette og Solstad ungdomstid i Sandefjord enn ham. Han har også gått ut i avisa og etterlyst relevant stoff. Målet er blant annet en utstilling på biblioteket.

Hvordan det var

Så følger det uunngåelige, informasjon om at det ikke var sånn det var, at festen ikke foregikk i leiligheten, men på Hotel Atlantic, og at Dag Solstad ikke sto utenfor. Antagelig gammelt nytt for de fleste, takket være oppslag i lokalavisa da boken kom ut og i forhåndsomtalen til denne kvelden. Men det er heldigvis ikke til å unngå at temaet igjen tas opp når såpass mange kullkamerater er samlet på ett gulv.

«Han var hjertelig til stede» sier en av ryggene, og Anne Ludl tar opp et bilde fra vesken. Det sendes rundt mellom radene. Bildet er tatt på den berømmelige festen for ni år siden og viser alle deltagerne oppstilt som på et klassebilde. Og der, omtrent midt i bildet, står Dag Solstad. En lysegrå dress blant alle de sorte. Et bustete hode blant alle de kortklipte. Hans hånd er den eneste som fortsatt har grep om champagneglasset. Skål! Skimtes et glimt i øyet bak brillene?

Soda selv

Kveldens andre bilde av forfatteren lyser mot oss, i kornete utgave – fra lerretet. Bildet viser en ung Dag Solstad med kort hår og hornbriller. Det er fra 1958, fra forsiden av første utgave av skoleavisa KOMMENTAR, hentet fra Nasjonalbibliotekets samling. Dette og andre oppslag viser Dag Solstad som redaksjonssekretær og aktiv bidragsyter. Den unge Dag, alias Soda, skrev kommentarer, bokanmeldelser, satiriske tekster og dikt.

Min bok er pliktskyldigst åpen,
man er jo kultivert.
Selv tenker jeg frem i tiden,
klokken to blir vi dimmitert.

Soda. 

Igjen hagler kommentarene fra salen: De forteller at Dag leste mye og var ivrig bruker av biblioteket, at han fikk gode karakterer, at han skrev romaner i kladdebøkene, og at han allerede på gymnaset var veldig bevisst at han skulle bli forfatter. «Han gjorde ikke noe av å si det høyt.»

«Jeg er glad i ham som menneske. Det har kanskje forhindret meg fra å se verdien av hans forfatterskap. Jeg kjenner ham som den litt rotete kameraten», sier ryggen i koksgrått på bakerste rad og legger til at Dag var forloveren hans. Den brune ryggen ved hans side sier at han nå virkelig har fått opp øynene for litteraturen hans også.

[Tekst skrevet til studiet featurejournalistikk i 2011.]